Denne kronikken stod på trykk i Haugesunds Avis 24.oktober 2014, og i Sarpsborg Arbeiderblad 1.november 2014
Nesten hver gang jeg forteller at jeg er feminist, kommer det en forundret reaksjon. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er nå blitt som et lite sosialt ekspriment for meg å si det i ulike sammenhenger, bare for å se reaksjonen. Hva er det med dette ordet, begrepet og –ismen, som gjør at folk kvikner til, i en ellers døsig samtale? Det utarter seg som oftest til et spørrende blikk, som om den jeg snakker med tenker ”hvorfor i all verden ønsker du å kalle deg dette?”.
Jeg ble feminist under en forelesning i ex.phil (en av de svært få jeg var på i det hele tatt i det faget). Temaet var feministisk vitenskapsteori. Jeg gikk ikke dit fordi jeg hadde en spesiell interesse for emnet, men mer fordi forelesningen ble holdt like i nærheten av Studentersamfundet i Trondhjem (der jeg vel egentlig brukte mesteparten av studietiden min). Foreleseren åpent øynene mine for at man velger når man bruker kjønn i fortellinger. Og hun brukte et eksempel som jeg husker den dag i dag: Hvorfor er det, i forplantningslæren, slik at man fremstiller eggcellen som passivt ventende, på de aktive, virile og målrettede sædcellene? Når sannheten er at sistnevnte celler kastes ut i et hav av kaos, der de virrer forvirret rundt, roter seg bort på veien, dauer i hopetall og nærmest tilfeldig dumper bort i eggcellen. Det er i det minste en like sann fremstilling som den første.
Som selverklært feminist medfører det et stort ansvar når man jobber som historieformidler. Det forplikter meg ikke til å delta i verdensmesterskap i politisk korrekthet til en hver tid (også i mine forestillinger kan det være tradisjonelle kjønnsroller). Jeg er verken belest innenfor temaet, dogmatisk eller fanatisk i min tilnærming til feminismen, men det er en forpliktelse jeg tar på meg at jeg alltid skal huske å stille spørsmål om hvordan jeg formidler fortellinger om kjønn. Både om kvinner og om menn.
Da Catrine Telle tiltrådte som teatersjef på Trøndelag Teater valgte hun ”Peer Gynt” som sin åpningsforestilling. I denne forestillingen skulle Solveig slettes ikke tvinne tommeltotter, mens hun ventet på sin Peer til siste akt. Gleden over å se han var minst like stor som jeg har sett i alle oppsetninger siden, og savnet øyensynlig like stort, men med en vesentlig forskjell: Solveig hadde startet ”Peer Gynt Tours”, eget ”Peer Gynt Høyfjellshotell” og det er kanskje bare i mitt hode, men tror sannlig hun hadde laget en ”Peer Gynt Kleskolleksjon” også. Hun var en vellykket businesskvinne som også evnet å elske. Og sannelig ble ikke også Peer-karakteren mer spennende ved en slik tilbakekomst til en driftig Solveig. Dét er én måte å presentere den ellers dørgende kjedelige Solveig-rollen på.
På tirsdag så jeg Peer Gynt-forestillingen til Alexander Mørk-Eidem på Nationaltheateret i Oslo. Der valgte han å la Ibsen møte seg selv og sitt kvinnesyn i døra. (Spoiler alert!) Solveig tok nemlig et oppgjør med Peer ved hans hjemkomst og valgte, med tekst fra Ibsens eget stykke ”Et dukkehjem”, å gå fra han. Det er en annen måte.
De to siste somrene har jeg satt opp ”En midtsåmmårnattsdraum” av Shakespeare på Hedmarken. Tradisjonelle kjønnsroller også her. Men med bare en liten vridning i intensjon, mer aktivt handlende kvinner, som i stedet for å være offer og syte – krever sin rett, men samtidig er ulykkelig forelska – og brått får man en mye mer interessant fortelling. Og mye morsommere fordi også kvinnerollene blir tredimensjonale.
Tenk etter de siste store norske filmer du har sett? Handler ikke overraskende mange om en ung mann som skal realisere seg selv, og med noen pappaktige endimensjonale kvinnefigurer ute i periferien? From the top of my head: Kon-Tiki, Pionér, Reprise, Uno, Beatles, og ikke minst Max Manus. Sistnevnte fremstilte Tikken Manus som en ventende Solveig-aktig skikkelse, når hun i virkeligheten var et grepa kvinnfolk som gjorde en stor krigsinnsats. Det er også et valg.
Som foreleser og veileder på Norsk Barnebokinstitutts dramatikerutdanning for barne/ungdomsbokforfattere holdt jeg en forelesning om Aristotelisk dramaturgi, og nevnte også dette med å ha en feministisk kritisk holdning til hvordan man fremstiller kjønn når man skriver dramatikk. De fleste i rommet var kvinner, og noen av de såpass modne at de nok har gjort sin tørn med brenning av BH’er. Jeg så de ikke trodde helt på meg når jeg sa jeg var feminist. Pipa fikk imidlertid en annen låt da jeg ved neste samling hadde lest stykkene de hadde skrevet og der jeg kunne konkludere med at nesten alle stykkene hadde en aktivt handlende gutt og en passivt betraktende jente. Som en av studentene sa ”Nei, dette skal vi ikke ha noe av!”. Og den påfølgende diskusjonen ble veldig interessant i forhold til hva som ville skje om man bare byttet kjønn på rollene. I Peer Perez Øians versjon av ”Hamlet”, som går på Det Norske Teateret nå, spiller Maria Blokhus (kjent fra TV-serien ”Side om side”) Hamlet og mannen hennes, Frank Kjosås spiller Ofeila. Lek med kjønn, kjønnsroller og kjønnsidentitet er ikke revolusjonerende, det har man gjort i mange år, men at slike valg overrasker meg fremdeles forteller meg at jeg, i alle fall, ikke er helt likestilt i mitt hode.
Det er ikke noe poeng å være like. Og alle skal kunne ha frihet til å velge tradisjonelt, for eksempel at en kvinne velger å være hjemmeværende, men jeg mener det skal være like natulig at en mann velger det. Og dit har vi vel ikke kommet ennå?
Dagens anbefaling: Bli en av phung-folket du også, og hør på Tusvik&Tønnes podcast. Fjas og hverdagsfeminisme, også for mannlige menn. God helg!
You might also like
Leave a reply