Feilenes kraft

Feilenes kraft

Hvorfor er vi så redd for feil? Og hvorfor er vi så redd for irritasjon? Og hvorfor gjør vi alt vi kan for å unngå ustabilitet? Når alt kommer til alt så er feil og irritasjon utgangspunktet for alle nye oppfinnelser i verden. For tenk: Hjulet. Irriterende å måtte hale og dra storviltet etter seg.  Ostehøvelen: Irriterende vanskelig å skjære osten pent med kniv.  Robotstøvsuger:  Trenger vel strengt tatt ingen forklaring, men jeg er sikker på at irritasjonen over at den ikke kan gå i trapper holder noen ingeniører våkne om natta denne helgen også. Irritasjon er en kilde til kreativitet, initiativ og tiltakslyst. Hadde vi alle bare vært tilfredse hadde det skjedd lite nytt. Hvorfor er da irritasjon en følelse som skal undertrykkes?

Ikke bare er irritasjonen en undervurdert kilde til inspirasjon. I vår higen etter det perfekte så ser vi ikke at det er i feilene og i avvikene at det genuine ligger. Umberto Eco forteller i sin bok Serendipities – Language and lunacy (1999) at lingvistenes jakt på det perfektet språket måtte gis opp. Det perfekte ble nemlig umulig å lære. Det er gjennom avvikene, det uregelmessige eller la oss si feilene vi navigerer, vi husker og orienterer oss.

Feilene opp igjennom historien har gitt oss mye fantastisk. Pencilinen: En litt lang sommerferie og et lokk som ikke var satt skikkelig på. Post-it-lapp-limet: Etter sigende var det ment å skulle holde flydeler sammen, men viste seg genialt å lime sammen papirbiter som… ikke skulle limes ordentlig. En absurd idé i seg selv.

Christopher Columbus må vel være den mannen i verden som har gjort den største og mest kjente fiaskoen. Han skulle jo finne snarveien til India. Der bomma han, gitt. Noe så grundig også. Han fant riktignok et nytt kontinent, men likevel. Det var ikke det han hadde skrevet i prosjektsøknaden sin til den spanske kongen. I sponsoravtalen med brødrene Pinzon var nok ordene “ acceso directo a la India” skrevet med to streker under på pergamentet. Og i strategi-, og måldokumentene er jeg sikker på at ”nytt kontinent” ikke var nevnt i det hele tatt. For hvem oppdagelsen av Amerika kun ble en ulykke er et for stort tema å ta opp her, men Columbus selv, det spanske kongedømmet, ikke minst brødrene Pinzon og egentlig store deler av den vest-europeiske kultur har siden nydt godt av denne kladeisen av en bommert.

Hvorfor jager vi hele tiden etter det perfekte? Hvorfor er vi så opptatt av å ta den bredeste motorveien, helt uten hull og telehiv som skal bringe oss raskest til  ”Endestopp Døden”  – når det kanskje er avstikkerne, blindveien og den litt kronglete stien over kjærlighetsheia som er selve livet? Autobahn gjennom Tyskland er fin nok den, men du opplever ikke mye der du suser over svart asfalt?

Som teaterregissør, så hjelper det meg ikke stort hvor perfekt jeg enn har planlagt og sett for meg et stort sceneskift. Det blir aldri perfekt slik jeg hadde tenkt det. Men jeg går heller ikke planløst inn i en skiftprøve. Jeg har en plan – men jeg legger den bakerst i hodet. Fordi mennesker er så lekne og urasjonelle, så blir min oppgave å se hvilke av de feilene som oppstår som kan videreforedles til det som forhåpentligvis blir godt teater. Og det må man ha kompetanse til. Uten sammenligning for øvrig, men nobelprisvinneren Fleming, kjemikeren Silver og kapteinen Columbus hadde en fagkompetanse som gjorde at de gjenkjente feilen som noe positivt. Fleming skjønte raskt at bakterieskålen hans var unik, Silver så nye bruksområder for limet sitt og Columbus var tross alt en dyktig navigatør og fant tilbake til Spania. I starten av hver teaterproduksjon forteller jeg skuespillerne at dersom jeg får det akkurat som jeg vil, da blir det forferdelig dårlig. Det skaper ofte et mildt sjokk for det er slettes ikke idealet at regissører sier den slags, men det er egentlig en nøye planlagt start på en langvarig prosess som handler om kreativ ledelse og det å skape et rom for planlagt bruk av tilfeldighet.

Teaterimprovisasjonsguruen Keith Johnstone foreslår at hver gang noen sier ”jeg har gjort en feil” så skal alle applaudere. Tenk så produktivt det hadde blitt om man gjennomførte det i styrerommene bortetter?

Systemteoretikeren Niklas Luhman mener at systemer som insisterer på sin stabilitet er grunnleggende mer utstabile enn systemer som innrømmer sin ustabilitet. For eksempel: Et diktatur insisterer på at det er stabilt og kveler derfor enhver kime til ustabilitet inntil det blir uutholdelig og en revolusjon bryter ut. Historisk sett skjer det før eller siden, og dermed kan man si at diktaturer er fundamentalt ustabilt.

Demokratier på den annen side er ustabilt. I Norge kan Grunnloven endres i løpet av to stortingsperioder. Men likevel er demokratier mer stabile fordi man har lært å hanskes med ustabilitet. Vi har en mengde ulike forordninger som håndterer ulike former for ustabilitet. Vi absorberer usikkerhet ved å skape en sosial orden som lager midlertidige operasjonelle beslutninger, for å si det litt nerdete.

Eller for å gi et mer hjemlig eksempel: Kjærestepar som insisterer på at de er inn i gampen lykkelige undertrykker negative følelser og får et mer ustabilt forhold enn de som innrømmer ovenfor hverandre at det er greit å ta en krangel i ny og ne. Ønsket om å være perfekt og lykkelig, gjør at ingen ønsker å ødelegge lykken. Og dermed blir aldri problemer tatt opp og følelser undertrykkes helt til det ikke går lenger. Innrømmer vi ustabilitet gjør det oss sterkere og bedre rustet til å møte det som tross alt er en kaotisk og feilfull verden.

Så; Lek med ustabilitet og usikkerhet. Kjæl med det uperfekte. Hyll avvikene og finn det positive i irritasjonen. Og applaudér deg selv når du har mot og styrke til å stå i det usikre og ustabile.

Les også Kris Erviks blogg om ”Positive avvik”. Kloke betrakninger som tenkes av en for tiden sykemeldt småbarnsmor ute på Vea.